Universiteter og høyskoler er absolutte midlertidighetsverstinger i norsk arbeidsliv. Det er ikke uvanlig at forskere går i ti–femten år på midlertidige kontrakter de selv skaffer penger til, før de får fast stilling – eller gir opp. Og de årene kommer på toppen av tre-fire års doktorgrad og påfølgende postdoktor-arbeid.
/../
UiOs policy er at forskerstilling ikke gir fortrinnsrett til faste vitenskapelige undervisningsstillinger, fordi disse representerer et opprykk i universitetshierarkiet. Slik går det ikke an å argumentere, mener Borgarting, blant annet fordi de ligger på samme lønnsnivå. Universitetet gjorde derfor en feil da det ikke engang vurderte mannen for disse stillingene, mener retten. Den slår fast at han var ansatt på interne midler og faglig kvalifisert for stillingene, og kjenner UiOs oppsigelse ugyldig.
Dommen sannsynliggjør at UiO lot det hele skli fordi det fortsatt trengte forskerens arbeidskraft. Samtidig avdekker den en type rot i sysakene ved universiteter og høyskoler som dessverre ikke er uvanlig.
Det er ikke vanskelig å forstå universitetets behov for å kunne ansette forskere på adskilte prosjekter uten automatisk å få livslangt arbeidsgiveransvar for dem. Men i akademia har det utviklet seg en lemfeldig kultur med uoversiktlige arbeidsforhold for forskere som går dels på interne, dels på eksterne midler og som utfører både midlertidige og permanente oppgaver. Dermed ender de opp som et parallelt B-lag inntil Forskerforbundet en dag med loven i hånd krever fast ansettelse. Dette er ikke særlig gjennomtenkt rekrutteringspolitikk.
Kilde: DN.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar