Etter å ha vunnet nobelprisen i fysikk, uttalte Peter Higgs at han ikke ville vært produktiv nok til å jobbe ved dagens universiteter, og neppe ville fått ro til å gjøre det arbeidet han fikk prisen for. Systemkritikk og kynisme er ikke nytt i akademia, men uroen synes å være økende, og med god grunn.
Det rådende forskningspolitiske regimet er basert på en ide om at kunnskap kan og bør masseproduseres. Forskere forventes å produsere originale, viktige og pålitelige innsikter på løpende bånd, og ytre incentiver og kontrollregimer skal sikre at de gjør akkurat det. Men er noe slikt i det hele tatt mulig?
På papiret får politikerne det de vil ha - tilsynelatende mer forskning. I de hundre årene fra 1907 til 2007 ble for eksempel antallet naturvitenskaplige artikler doblet omtrent hvert 15. år.
En simuleringsstudie konkluderer at de fleste publiserte funn kan forventes å være feilaktige. Selv om denne konklusjonen kan være noe overdrevet, er det nokså klart at dagens publiseringspraksis leder til en overrapportering av tilsynelatende positive funn.
Dagens fokus på målbar effektivitet er så sterkt at det går ut over både teori, metode og integritet. Det er kanskje på tide å spørre om ikke publiseringspresset har gått for langt. Er vi tjent med å drukne i artikler vi ikke kan stole på? Noen vil selvsagt si at vi må akseptere trivielle og feilaktige studier for å av og til finne gode studier iblant dem.
Faren er imidlertid at de pålitelige, nøysomme og etterrettelige forskerne utkonkurreres av de mer «produktive». Da kan vi gå glipp av de viktigste innsiktene.
Kilde: Aftenposten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar