Fjorårets kampanje fra Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) «Sharing is caring», fokuserte nettopp på hvordan store deler av forskning ikke er tilgjengelig for forskere og studenter i det globale sør, noe som bidrar til å skape økte skiller.
Ikke bare er det urettferdig, det er også hemmende for kunnskapsproduksjonen siden det begrenser vitenskapelige bidrag og diskusjoner fra en stor del av forskerverdenen. I tillegg til universiteter i Sør mangler også mange praksisnære institutter og organisasjoner tilgang til tidsskrifter. Dette forsterker de allerede eksisterende skillene mellom akademia og praksis. Når NTNU alene betaler mer enn 40 millioner årlig i lisenser for elektroniske tidsskrifter sier det seg selv at organisasjoner uten store finansielle muskler blir utelatt.
En av årsakene til at åpne tidsskrifter sliter med å etablere seg er at det er vanskelig å tiltrekke seg gode folk til å publisere og fagfellevurdere. Mange forskere foretrekker å publisere i de veletablerte (og som regel lukkede) tidsskriftene for å være en del av en forskningssamtale med lange tradisjoner, dype røtter og den anerkjennelse det medfølger.
En annen årsak til at man finner få seriøse nonprofit tidsskrifter med åpen tilgang er manglende midler til å drive denne typen tidsskrifter. Selv om mye av jobben dekkes av forskere trenger man midler til redaktørarbeid, språkvasking, markedsføring og andre administrative driftsoppgaver. Dette gjøres i noen tilfeller på frivillig basis, men man trenger støtte for å kunne konkurrere mot de mer kommersielt drevne aktørene.
Et interessant tankeeksperiment ville vært å se hvor langt man kunne kommet hvis man omdirigerte noen av pengene man brukte på lisenser til å støtte oppstart og drift av non profitt tidsskrifter med åpen tilgang.
Kilde: Aftenposten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar